En stayer på gulvet

Bernt Eiken fra Vollen i Asker sitter ved enden av pausebordet hos malermesterfirmaet Bjørn Simonsen & Sønn A/S i Oslo. Bordet er dekket med et raust utvalg pålegg, og til kaffen avduker daglig leder Morten Simonsen en gigantisk kringle med eplefyll på den ene siden og makronfyll på den andre.

Han har gjemt unna en overraskelse til også, men den kommer ikke før litt senere.

Ettertraktet fagmann

Anledningen for det hele er at gulvlegger Bernt Eiken har vært ansatt hos Bjørn Simonsen & Sønn i 30 år. Familiebedriften i Schleppegrellsgate på Grünerløkka er Eikens andre arbeidsgiver etter at han havnet i byggtapetsererfaget ved en tilfeldighet fordi det var fullt på tømrerlinja på skolen.

Den tilfeldigheten har han levd godt med siden, og han anbefaler gjerne yrkesveien til dagens ungdom.

– Du må like å jobbe fysisk, men da får du en interessant og lærerik arbeidshverdag der du er borti mye forskjellig, reklamerer den erfarne gulvleggeren.

De første årene etter at han tok svennebrev var han ansatt i firmaet Jens Dokkan AS, men måtte slutte fordi den daværende innehaveren Bjørn Lasse Dokkan pensjonerte seg.

Det var tidlig 1990-tall og dårlige tider da Bernt måtte finne seg ny jobb. Fra en bekjent fikk han høre at Bjørn Simonsen & Sønn A/S var på leting etter en maler som også hadde gulvleggererfaring.

– Jeg var en gulvlegger som hadde malererfaring, forteller Bernt om sitt eget innsalg den gangen.

Det var en ettertraktet kombinasjon. Han ringte og presenterte seg, ble invitert til en samtale og kom ut igjen med et jobbtilbud. Siden har han vært der.

100 skarpe skudd og en dimmefest

Bernt Eiken har vært gulvlegger hele sitt yrkesliv, bortsett fra en periode som FN-soldat i Sør-Libanon i 1981 og -82. Den store annonsen i Aftenposten der Forsvaret søkte etter mannskaper til den norske fredsbevarende styrken, var forlokkende.

– Dette var en tid da jeg kjente at jeg måtte ut. Gjøre noe annet. Jeg var nemlig møkk lei, innrømmer han.

Og det ble virkelig noe helt annet. Selv om Bernt tjenestegjorde før den israelske invasjonen, og en norsk soldat mistet livet, var det likevel dramatisk nok.

– Du får et helt annet perspektiv på tilværelsen når du går med 100 skarpe skudd på deg og det går sporlys over hodet ditt, oppsummerer Bernt nøkternt.

Tjenesten i Libanon skulle vise seg å få et etterspill som fikk stor betydning for resten av Bernts liv.

– Vi var på dimmefest på Ridderhallen i Oslo. Og vi dimma veldig! sier han megetsigende.

– Og der traff jeg hun som skulle bli kona mi. Nå har vi tre barn – to jenter og en gutt. Og det femte barnebarnet er på vei.

Politirazzia på vent

Opplevelsen av å være møkk lei som fikk Bernt til å søke seg til Libanon, har han ikke hatt på samme måte siden. Utferdstrangen den gangen handlet mye om å få se verden fra en annen side, og det oppnådde han.

Det betyr ikke at alt i livet siden har vært jevnt som nylagt linoleum. Men:

– Du hopper ikke av selv om det butter litt iblant. Det gjelder både på jobben og i ekteskapet, sier gulvleggeren som fortsatt er godt gift med sin Bente.

Så hva kan tenkes å butte? Kollegene humrer litt rundt bordet, for Bernt er en fagmann som vil ha orden og kontroll. De lokker ham utpå med historien om den gangen han var bas for oppussingsarbeid i en kommunal boligblokk i Oslo, og politiet kom på razzia. Det passet litt dårlig. Lovens lange hadde værsågod å vente til gulvbelegget var på plass.

Armani i avrettingen

– Jeg er en sånn som planlegger neste arbeidsdag allerede i bilen på vei hjem, og jeg blir litt stressa når det ikke går etter planen, innrømmer Bernt.

En annen historie som åpenbart er fortalt mer enn én gang i pauserommet til Bjørn Simonsen & Sønn, handler om den den arrogante kontoristen i armanidress (det er ikke helt sikkert at dressen faktisk var av merket Armani, men vi skjønner hva som menes) som ikke gadd å følge Bernt Eikens svært tydelige anvisninger om hvor det var mulig å gå forbi i korridoren mens oppussingsarbeidet foregikk.

Med altfor dyre og glatte sko – sikkert italienske og håndsydde – tråkket kontoristen uti den fortsatt våte avrettingsmassen, skled og gikk på ryggen med et plask. Det ble et svare spetakkel.

Nyfriserte menisker

Bernt har ramla et par ganger, han også. Det lille han har hatt av sykefravær, har skyldtes skader. Og et langt yrkesliv sittende på knærne har dessuten kommet med en prislapp.

– Jeg har brukt kneputer hele livet. Likevel måtte jeg under kniven for å frisere menisken i begge beina. «Du må bytte jobb», sa legen til meg da jeg var inne til MR-undersøkelse. «Til hva da? Det er jo dette jeg kan», svarte jeg.

Med nyfriserte menisker holder Bernt Eiken fortsatt koken, men det kan hende det blir noen flere fridager innimellom for medarbeideren som runder 66 år 21. oktober.

– Bernt skal få jobbe så lenge han selv har lyst. Vi strekker oss gjerne litt for å legge til rette, skyter daglig leder Morten Simonsen inn.

Lang og tro tjeneste

Vi er kommet til det punktet i lunsjen der Morten Simonsen reiser seg, kremter og finner fram den svarte esken som inneholder den store overraskelsen: Det Kongelige Selskap for Norges Vels Medalje for lang og tro tjeneste. Den skal Bernt Eiken få, og det er først nå gulvleggeren blir helt stille. Eller mer presist: satt ut!

Morten forteller hvor viktig Bernt har vært og fortsatt er for firmaet gjennom tre tiår.

– Stayere som Bernt betyr veldig mye. Skal du klare å drive over tid slik vi har gjort, er du helt avhengig av å ha en stamme av lojale, trofaste medarbeidere som kan jobben sin og som oppfører seg ordentlig mot både kolleger og kunder, sier han.

Bernt Eiken er en slik medarbeider. En stayer på gulvet.