Tillit til «Uropatruljen» vokser stadig sterkere

Han gjør ikke mye av seg, Vidar Sagmyr, der han kommer til møtet i en diskret, gråfarget pickup. Han tar seg god tid, slipper ut hunden sin, og lufter henne. Ingen ting som tyder på at han er på jobb – på jakt etter lovbrudd, dårlige arbeidsforhold og useriøse aktører i byggebransjen.

Bevisst

-Er dette en bevisst handling – noe du har begynt med etter at du fikk en dødstrussel?

-Bevisst er det nok, sier han med sitt underfundige smil. Men han nekter for at det har noe med eventuelle trusler som måtte ha blitt satt fram mot ham. Slike trusler ansporer ham mer enn å skremme, kan han fortelle – selv om han innser at familien synes det var lite hyggelig at noen likte aktiviteten hans lite nok til å fremsette det som i alle fall av politiet ble vurdert som alvorlig nok til at han ble utstyrt med voldsalarm.

-Nå har dere vært i sving en stund – mener du at dere kommer noen vei, eller er det litt «status quo»?

-Jeg mener som sagt at vi har kommet et godt stykke videre fra utgangspunktet vårt. Vi ble startet fordi en rekke aktører i en samlet byggebransje hadde sett seg lei på useriøse aktører, og ville bidra til å gjøre noe med det. Til å begynne med ble det diskutert mye om hvilken rolle vi skulle ha, og ikke minst hva jeg selv skulle drive med. Den diskusjonen er så klart fortsatt levende, men vi har en bred enighet om rammene for virksomheten. Og enda viktigere: Vi har oppnådd tillit. Noen tips kunne kanskje gått direkte til etaten, også om vi ikke hadde eksistert. Men de forskjellige aktuelle etatene har ganske enkelt ikke kapasitet til å gå direkte inn i enkeltsaker – og enda mindre gå etter forskjellige selskaper, som opererer profesjonelt for å unngå oppmerksomhet. I uropatruljen har vi utviklet et betydelig nettverk, som gjør at vi kan skaffe til veie bakgrunnsmateriale som gjør det enklere for etatene å slå til. De kommer på en måte til dekket bord, smiler han.

Tillit

-Du snakker om offentlige etater nå, ikke sant? Liker de innblanding da?

-Det er ikke snakk om å blande seg inn i det som er myndighetenes oppgaver – eller plikter. Vi er ikke myndighetspersoner, og skal ikke være det heller. For nettopp på grunn av at vi operer helt på egenhånd, er det lettere for folk å ta kontakt med oss, og vi hemmeligholder kildene våre, om nødvendig. Akkurat som dere journalister, sier han med det litt skjeve smilet som alltid er på lur. Han har ikke mistet sin humoristiske sans midt oppe i alt det alvorlige han jobber med til daglid, det er helt tydelig.

-Du har gjentagne ganger kritisert offentlige innkjøpere. Hvorfor det?

-Det kunne jeg ha snakket mye og lenge om. Men jeg synes kanskje at det mest alvorlige er dette med lærlingeklausulene. Du kan vedta så mange lover og klausuler du bare vil, dersom det ikke blir fulgt opp i praksis. For det er altså innkjøperne i eksempelvis Forsvarsbygg eller fylkeskommunen som har hovedansvaret for lærlingene. Det gjelder alle fag. Men når de selv skal ha noe bygget, har vi mange eksempler på at de ikke påser at hvert enkelt prosjekt har det riktige antallet lærlinger fra hvert enkelt fag som bestemmelsene setter krav om. Det samme gjelder rekrutteringen til byggfagene: Det står mye tilbake igjen å ønske når det gjelder innkjøpernes innsats også på det feltet. Det er nemlig ikke slik at der står på penger – de pengene som man har, brukes ikke på riktig måte, buldrer han. Og når han først er i gang, sier han også gjerne litt om dette kravet til mesterbrev/svennebrev, som fylkeskommunene flere steder har satt fram:

-Det hjelper jo lite om det finnes et mesterbrev/svennebrev i et byggfag – av og til ikke engang det – på et kontor ett eller annet sted. Dette mesterbrevet eller svennebrevet må jo være i drift – altså at man har en faglig kompetent ledelse ute på byggeplassene, om det skal gi noen mening, slår han fast.

Offentlig sektor

-Betyr det oppsummert at du mener at offentlig sektor er en versting når det gjelder de forholdene du undersøker?

Han blir litt stille ved dette sprøsmålet. Ettertenksom, og funderende, kan man se:

-Nei, jeg vil ikke si at de er noen værstinger. Overhodet ikke. Men man kunne kanskje tenkt seg at nettopp offentlig sektor skulle ha gått foran med gode eksempler, og det synes jeg at jeg ser alt for lite av. Tvert om er det ofte man veklegger økonomi alt for tungt når anbud blir åpnet. Og hva får man da? Vi vet alle svaret på det, sier han med ettertrykk. Han vil likevel ikke at det skal etterlate seg et inntrykk av at det er en motsetning mellom «uropatruljen» og offentlig sektor:

-Saken er at vi har utviklet et samarbeide som er svært positivt, og som blir stadig bedre. Så enten vi snakker om tilsynsmyndighet eller byggherre-rollen til fylkeskommuner og kommuner, vil jeg understreke at vi er i bedring. Kanskje skal det ligge til ens natur når man jobber i en slik patrulje at man skal være utålmodig. I så fall kvalifiserer jeg nok, humrer han. Men blir raskt alvorlig, og understreker:

Det er hver eneste dag aktører som opererer på siden av det som er seriøst i denne bransjen. Nye firmaer dukker opp, og dem som blir tatt, forsvinner, for så å dukke opp igjen andre steder med delvis de samme eierne, og vinne nye oppdrag. Vi trenger enda mer samordning av innsatsen, tror jeg. Til det skjer, gleder det meg i alle fall å se at også andre områder av landet har initiativ på gang som jobber i samme retning som oss. Det er både gledelig og viktig, så jeg ser avgjort positive utviklingstrekk, selv om det fortsatt er mye ugjort, sier han til slutt.