Norsk malermester la gulvbelegg i Nord-Korea

Malermester Bjørn Voreland, leder av Kristiansandslauget, og innehaver av Hulk Hogan-skjegg, er en mann med mange sider. Han er kristen, er aktiv i lokalpolitikken for FrP og altså også velgjører for ganske så mange mennesker på den koreanske halvøya.

Nord Korea

-Årsaken til at vi dro dit, var et initiativ fra en kristen organisasjon jeg er medlem av. Oppdraget var å legge skikkelig gulvbelegg i et legekontor og to laboratorier som sjekker blodprøver. Norsk Standard tilsidesatt, og underlag av betong (sand ). Det tok lange forberedelser å få alle tillatelser etc på plass, og da dagen opprant at vi skulle av gårde, gikk alt bra til vi kom på flyplassen i Kina. Da var det slutt. Vi hadde nemlig med oss flere tusen pakker med frø. Frø til planter som vokser svært fort, og som garantert gir svært høy avling per frø. Som for eksempel spinat. De sulter jo i Nord Korea. Totalt hadde vi med 98 kilo frø fordelt på 4 kofferter. Men på mellomlanding i Beijing da kineserne oppdaget frøpakkene, ble det et sabla oppstyr, humrer Voreland.

-Hvorfor var dette så sjokkerende for tollere?

-Det var ikke at vi skulle bringe det inn i Kina, for det er forbudt, så det skulle vi jo ikke. Vi skulle reise videre. Nei, da frøene ble pakket, ble pakkene stemplet med organisasjonens stempel. Det har rimelig nok et kristent kors som en del av symbolikken. Og det ville ikke nordkoreanerne på flyplassen i Pyongyang ha noe av.

-Så det var enden på DEN historien?

-Hehe, neida. Frøene kunne vi gjerne ta med oss videre til Nord Korea, det var ikke noe problem. Det var innpakningen som var en torn i øyet på nordkoreanske myndigheter. Men dersom vi la alle frøene sammen i større beholdere, og kastet alle pakkene med det forhatte kristenkorset på, så var det greit. Dermed ble det akkurat det vi gjorde. Men det var jo en formidabel jobb da, husker Voreland. Selv om de fikk god hjelp av alle tollerne.

Gulvbelegg

-Hvordan opplevde du å være i dette lukkede landet?

-Tja, hvordan skal jeg nå beskrive det, sier han ettertenksomt, og stryker seg over Hulkmustasjen:

-Det er vel omtrent slik vi forestilte oss, vil jeg tro. Den som får besøke landet i det hele tatt, blir godt passet på mens man er der, og det er ikke veldig mye du har av bevegelsesfrihet. Likevel var det jo trygt på en måte, og jeg følte aldri at vi ble truet. I alle fall ikke synlig for oss. Så de dagene vi arbeidet der, var i grunnen nesten som hjemme. Om man da ikke regner med fraværet av elektrisitet, selvsagt.

-Elektrisitet var mangelvare, eller hva?

-Det skal jeg hilse deg og si. Laboratoriet hadde strøm med en kurs til kontoret, rommene ellers var mørklagt. Vi stilte selv med et aggregat som laget strøm, men det var jo sterke restriksjoner på å bruke det, rimelig nok. Vi brukte blant annet en halv dag for å få tak i ei kanne med bensin som vi selv måtte betale med lokal valuta. Det ble litt komplisert, siden vi ikke fikk lov å gå selv til butikken. Det ble litt slik at alt det vi tar som en selvfølge her hjemme, måtte vi sørge for selv der borte. Så det i seg selv var jo en utviklende opplevelse, kan man si. Selve arbeidet gikk greit unna, og vi fikk overlevert frøene. Så ble det opp til de ansatte ved laboratoriet å formidle dem.

-Hvordan skjer selve distribusjonen?

Smittevern

-Folk kan bli testet for smittsomme sykdommer (hepatitt og tuberkulose) på dette laboratoriet. Det er jo ekstra viktig i et land med såpass dårlig utviklet helsestell, og så stor grad av trangboddhet som i Nord Korea. Dette arbeidet har gått tregt, kanskje fordi man vel ikke er så vant til at det regimet foretar seg overfor befolkningen alltid er så positivt. Leger og helsepersonell er utrolig glad for innsatsen som blir gjort, og alt blir godkjent fra helsedirektoratet i landet. Fordi mange sulter, har laboratoriet i samarbeide med den nevnte kristne organisasjonen laget et system som gir folk rundt 100 gram med frø når de kommer for å testes. Dermed ble det viktig for hver enkelt å gjøre akkurat dette, var tankegangen. Jeg vet ikke helt hvor riktig dette skulle vise seg å være i praksis, men man kan jo tenke seg at det er viktig for folk å skaffe seg mat i et land preget av sult og underernæring, så jeg tror nok at det har vært positivt, sier Voreland. På spørsmål om han kunne tenke seg en ny tur for mer dugnadsarbeide, kommer svaret kjapt:

-Ja, hvorfor ikke? Selve arbeidet gikk jo ganske raskt unna, og det var i alle fall en opplevelse for livet. Akkurat nå om dagen er jo ikke forholdet til USA det beste, men det har det vel strengt tatt aldri vært heller, sier han. Så, etter en liten tenkepause:

-Du vet, de sulter jo der borte. Da kan man jo ikke si nei til å ta en tur for å bringe dem en liten pakke med frø.....